Mens jeg var på møte med nav i Drammen stod Romeo i buret sitt som vanlig. Det tok meg 3 timer til sammen siden jeg har nå flyttet til Lier(Litt kjipe busstider). Synet som møtte meg når jeg kom hjem var for å si det pent et sjokk! Han var løs... Så jeg gikk inn på rommet og der så jeg burdøra hans ødelagt... Han hadde knekt 3 av stengene til burdøra og fått tak i ps 3 strømledningen. Jeg blei sykt stressa fordi hvor skal jeg ha han nå når jeg MÅ på møter?? Men jeg fikk roet meg ned etter å ha støvsugd og vaska hele huset. Jeg må ta meg selv mer i nakkeskinnet med lengre turer, mer hjernetrim for han og øve masse mer på å få bort den fordømte seperasjonsangsten hans. Jeg nekter å gi opp selv om jeg skal innrømme det fristet utrolig mye med det synet som møtte meg. Men jeg vet det er håp ! Fordi når han er mega trøtt om morgenene og kveldene så bryr han seg ikke så mye om jeg blir borte i 5 minutter = håp/ fremgang.

Seperasjonsangst er noe utrolig slitsomt både for hund og eier. Noe som krever masse tålmodighet og tid(som det meste med hund). Det er mange som ikke helt forstår hvor alvorlig det her faktisk er(merker det rundt venneflokken min). Jeg får ofte spørsmål "Kan du ikke bare sette han inn i buret da å bare dra ut?". Vell, man kan jo så klart gjøre det(noe jeg har prøvd frem til idag). Man tenker jo som regel at da MÅ hunden roe seg, men i sånne tilfeller så er ikke det akkurat utfallet. Det kan skje som i mitt tilfelle idag at han spiser opp stengene på hundedøra og bryter den opp i samme slengen som han spiser opp en ledning, eller som igår hvor han spiste opp ei gardin og bøyde burdøra. Men jeg føler ikke det her er grunn nok alene til å gi bort en hund. Har du først skaffet deg en hund føler jeg du burde da ansvaret du selv har gitt deg. Det er som en unge kinda - bare at det er altfor mye enklere å gi opp på en hund istede. Tro meg jeg forstår frustrasjonen og den følelsen av at man vil gi opp men det er håp - og det blir mye som man gjør det til selv. Jeg kan helt klart innrømme at jeg ikke har vært på langt nær så flink jeg burde ha vært med Romeo. Kanskje alt kunne vært unngått hadde jeg øvd han på dette fra dag 1 og ikke en gang innimellom. Men det er som mange sier "Det er aldri for seint å snu." Spesielt med hunder som det sies at lever i "nået". 

Jeg føler det er sykt irriterende og umotiverende når folk kommer med den " I told you so" om dagen fordi Romeo er 10 mnd til neste uke, DVS at han er tenåring(=rebelsk), eller det her med at han har seperasjonsangst og jeg får ikke dratt ut av huset så mye. Men om folk tror at jeg vil gi opp så lett så får de faen meg tro om igjen. Er det èn ting jeg nekter å gi opp så lett på så er det Romeo. At en hund er litt utagerende i 10mnd aldern er HELT naturlig. At en hund har seperasjonsangst er ikke så vanlig og derfor blir det dumt når folk sier "Se du skulle ikke fått deg hund, da kunne du heller gjort ditten og datten". Det kalles uflaks og et problem. Problemer er til for å løses så med mindre du har noen tips, råd eller noe annet i den positive retningen å komme med så håper jeg på at folk kan nå holde det heller for seg selv. Jeg er så møkk lei av at man skal dømme hverandre for alt mulig istede for å komme med hyggelige og positive tips til hverandre. Muntre hverandre opp litt mer. Vi er alle forskjellige = hunder er forskjellige. 

Hvem kan motstå når han her kommer å legger seg innattdeg med smattelyder? Eller blir overlykkelig når du kommer hjem? Not me. Hjerterota mi<3 

Jeg har kommet meg ut på tur nå hver dag, holdt alle avtalene mine hittil og fått gjort unna husarbeid. Jeg er kjempe stolt! Imorgen venter en lang skogstur og skrive brev til diverse kreditorforeninger og kanskje trene litt. Jeg har uansett ikke penger til å feire 17.Mai så da kan jeg like gjerne få noe positivt ut av dagen annet enn å spise pølser, is og hele den smørja der. Romeo har jo nå fått en skikkelig trekksela og nå har jeg fått et bånd som jeg kan binde rundt magen min(=hendene frie!! ). Men skal si jeg gleder meg til magebeltet kommer med puter. Blir nok ti ganger mer behagelig =D.

På nav møtet idat gikk vi igjennom regninger osv. Jeg er bare nødt til å få meg en jobb. Jeg kan ikke leve på 9600kr utbetalt i mnd. Det er helt spinna meg gal umulig med den regningsbunken jeg har. Jeg tror jeg kan få til det å ha en jobb nå siden jeg har jo klart alt av ting jeg har satt meg som mål de siste dagene. De 2 neste tingene som jeg må fikse føre jeg kan skaffe meg jobb er 1. Lengre turer med Romeo hver dag 2. Få bort seperasjonsangsten hans. 

Jeg prøvde gerimax igjen idag og jeg er så glad for at jeg har begynt å bruke deg igjen. Nå føler jeg at jeg kommer til å ha mye mer energi til å trene mer med Romeo. Har jo masse ting jeg må bli flinkere til å øve han på. Eller kanskje det er fordi jeg har vært flink å gått turer og leike ut hver dag? Who knows - er virkelig ikke noe jeg vil gå å tenke på å heller bare embrace den nye energien(nei jeg føler meg heller ikke hypoman ;)).

Noen som har tips ?? :)

Xoxo jente som har blitt litt sterkere.

Idag har jeg kjøpt en regulerbar trekksele til Romeo og nå vil han automatisk ikke dra lenger. Litt komisk siden det er jo nå han SKAL dra. Men-men tar nok ikke så lang til å få trent opp til det tror jeg :). Har vært ute å leika ball med han også, kjempe morro ! Jeg har vært flink å holdt avtaler de siste dagene. Igår var jeg hos psykiatern min og det var virkelig deilig å få tømt seg. Jeg har jo gråti så mye, merker jeg er trist idag og men litt lettere til sinns nå iallefall.. Ellers har jeg vært på shopping med mamma for å få tak i rull gardiner siden Romeo hadde klart å spist opp ei hel gardin fra buret sitt på mandag, haha.. Huff ! Er like greit fordi jeg fikk så altfor mye sol inn bare med de gardinene så... Imorgen klokken 12 skal jeg på nav for å få hjelp til å sette opp budsjett og skrive brev til regnings selskapene mine. Nå tid til for litt bilder av de siste dagene :) ; 

Nattaaa :) 

Denne helgen har vært en så kalt familiehelg. Ikke at jeg får gjort så mye annet heller om dagen siden Romeo ikke klarer å være alene hjemme.. Jeg har spilt med fettern min og onkel + andre slektmedlemmer, vært en rask tur innom mamma og min lillesøster å det er vell igrunn det jeg har gjort. Igår ble jeg utrolig deprimert. Jeg ville ut å gjøre noe jeg også som så mange andre av mine venner, men den tiden kommer nok ettervært. Romeo har vært ordentlig oppmerksomhetssyk om dagen og, skal liksom være helt oppå meg. Jeg syntes det er mest koselig utenom når jeg absolutt SKAL gjøre noe annet. Imorgen skal jeg til psykiateren min igjen og da må Romeo mest sannsynlig være alene i 3 timer, det blir spennende å se hvordan går. Jeg håper så inderlig det går bra. Jeg trenger å få kommet meg ut nå. Jeg er bedt på en reunion fest av en som kommer hjem fra Bali til helgen og det hadde vært så deilig å møtt venner og folk igjen nå. Men altså det er jo på en måte bra at jeg ikke drar ut og, for egentlig har jeg ikke penger til det, kommer nok ikke til å ha penger til det heller på en god stund så mye bussen har gått opp nå..

Idag føler jeg at jeg har vært veldig flink! :) Jeg har sto opp 1020 med morgenturen, børstet Romeo(noe som fylte opp en hel apotek pose), støvsugd, hengt opp klesvask, meld flytting(finally!), dobbeltsjekket time hos nav, bestilt time til Romeo hos dyrlege imorgen, vært på butikken og hentet post.

Har nettopp kost meg med en deilig fruktblanding med hele 8 forskjellige frukter, yumyum ! Har kost meg med film med onkel (american pie reuninon) og rukket å se sesongsavslutningen av vampire diaries. Jeg må bare si, omfg så spennende!! Hadde det ikke vært for at man blir tvunget til å vente så vet jeg virkelig ikke om jeg hadde klart, den er jo til å dø av(noe komisk utrykk med tanke på diagnoser og shitt, haha!).  Og nå tenkte jeg å gå en små lang kveldstur med Romeo min og stoppe innom mamma og søss som er borti veien i helgen<3

ENDELIG en normal dag hvor ting går som det skal :), STOLT! 

Jeg hadde en drøm idag siden jeg har tillatt meg og hatt noen blunder idag for å restuare kroppen. Jeg drømte om trening rett og slett og jeg føler at underbevisstheten min kanskje prøver å fortelle meg noe? Jeg har jo faktisk tenkt noen raske tanker om det i det siste. Trening og kosthold.. I første omgang tenkte jeg å havne inn i en god rutine med lange gå turer. Altså gå 2mil 4-5 ganger i uken også begynne å små jogge på små strekninger. Nå venter jeg jo på magebånd så det blir enklere å jogge med Romeo sikkert også fremover. Har også veldig lyst til å investere i sprinkler så han kan løpe ved siden av. Perfekt nå som sommern er på vei ! Får prøve å finne frem vitamin pillene mine også.

Jeg vil ikke bli for fantatisk over det hele for jeg vil ikke skuffe meg selv. Derfor så ser jeg litt løst på det nå, at det er en ting jeg er veldig motivert til å gjøre og ha som mål. Så kan jeg heller stramme inn mer og mer når jeg ser ting går fremover :). Tenk den dagen jeg kan jogge/løpe 2 mil'ah? Jeg har noen bukser som er insane små som jeg har hatt noen vansker med å få på - rettere sagt bomkjøp av 4 bukser(fuck inernett shopping). Så jeg har veldig lyst til å se om det er pga hoftene mine(siden jeg er langt ifra kraftig) eller om det er fordi jeg har normalt med fett på mage og rundt hoftene.

Føler det er viktig for meg å ha fokuset på hjemmetrening pga Romeo og økonomien min. Fokuset når det kommer til trening vil være kondisjonstrening og økt energi samt noen få styrke øvelser over hele kroppen. Psykiateren min har jo allerede anbefalt meg å gå turer eller starte opp med jogging. At jeg har en fast aktivitet som jeg i det minste gjør. Jeg burde kanskje kutte ut pc sittingen/ se så mye på serier osv å heller embrace bøker og trene Romeo. Mer sunne ting. Av en eller annen grunn tror jeg at slike ting kan dra deg ned. For du gjør basicly ingenting. Om du klarer å gjøre noe så når du går til sengs så er du stolt over at du har fått til noe i det minste. Sakte men sikkert jober man seg opp mot å bli sterk nok til å klare ansvar for en jobb. Du har bevist for deg selv at du kan ha en meningsfull hverdag. At du har klart de målene du setter deg og det er ikke feil å feile. Man blir sterkere å klokere av å feile.

Om man er flink i mat veien ved å velge frukt til snacks(Jeg personlig foretrekker egentlig frukt fremfor potetgull osv) og ordentlig mat så holder man seg mer mett lenger og man trives mest sannsynlig mer med seg selv. For meg faller det over 90% av tiden bare naturlig. Jeg elsker salat og kan fint momle det opp istedefor f.eks en grandis. Jeg aner egentlig ikke hvorfor. Men når jeg er på mitt mest deprimert så tillater jeg meg selv junkfood. For jeg orker ikke å kutte opp frukt, grønnsaker and so go on. Jeg tvinger ikke meg selv på noen diett - Men når jeg er mer oppegående(mer meg selv) så er det grønnsaker and so go on det aller beste. Jeg får et merkelig sukker sug når jeg er på mitt mest deprimerte merkelig nok. Er det flere som føler det slik? Jeg er veldig nysjerrig på hvorfor egentlig det her har seg. Jeg skal være ærlig å innrømme at når jeg har mine oppturer(hyper and so go on) så kan jeg bli litt besatt av treningen og når da den deprimerte fasen kommer kan jeg rive meg selv i filler for at jeg ikke klarte alle målene jeg satte meg som hypoman eller whatever. Så jeg håper jeg klarer å ha et OK forhold tl trening uansett nå. Faste rutiner med god, sunn mat og godt med aktiviteter altså fysisk aktivitet gjør det lettere for meg å holde psykdommen i sjakk. 
 

Jeg gjør det her for meg selv og for få tall av ganger ikke for å se bra ut nå som bikini sesongen starter. Er litt rart hvor lite jeg tenker på det egentlig. Føler alle rundt omkring snakker om at de MÅ være fit til sommern, men jeg er faktisk helt tilfreds med kroppen min. Jeg er veldig fornøyd med hvordan kroppen min er uten å være i jeans. Så fort jeans kommer på føler jeg magen automatisk ser plutselig større ut men så fort de går av så er jeg fornøyd. Ellers føler jeg at jeg har fått tilbake my big ass again, love it!  Jeg vil gjøre det her for å være sunn og oppegående. Trening det gir endorfiner - altså man blir mer lykkeligere av å trene. For å vise meg selv at jeg kan få til ting og litt for disse buksene. Vil ikke kaste ut nesten en 1000 lapp ut av vinduet akkurat.. 

Jeg er litt nysjerrig på noe for de av dere som trener, hva er dine mål ? Hvordan motiverer du deg selv? Åssen trener du? (kondisjonstrening på treningsstudio eller natur? åssen styrke trening? apparater eller vekter?) OG noen som vet om gode treningsvideor på youtube hvor man ikke trenger vekter men mer bruker seg selv? Jeg er glad i dansing og alt mulig egentlig så om det er magedansing, zumba eller forskjellige styrkeøvelser I take it! Time to focus about making the best me.

Jeg er totalt utslitt idag så jeg har prioritert hvile. Imorgen derimot SKAL jeg gå en tur på 2 mil - regnvær eller ei. Er jo faktisk litt koselig å gå ute i regnet om man har regntøy - noe som jeg endelig har =D. Så blir det litt husarbeid og sånne type ting. Siden jeg skal gå lang tur imorgen så spiser jeg masse dritt. Cola, potetgull og sjokolade. Av og til er det greit å ha dårlige dager - man må bare lære hvordan man klarer å ri ut av de med minst mulig skade.

Jeg er helt kjørt nå. Jeg var på visning idag og det gikk utrolig dårlig. Han karen mente at jeg kunne ikke klare meg på 4000,- i mnd på både strøm og mat - derfor var det uaktuelt. Det hele endte med at jeg knakk helt sammen. Jeg prøvde å gå og heldigvis var pappa og hans kjæreste med. Han huseieren dro det bare langt ut, fant en hybel han hadde men så ombestemte han seg for det var jo ikke noe vann der også plutselig ville han vise meg den leiligheten han ikke ville at jeg skulle leie. Jeg hater å gråte foran folk og ble ennå mer frustrert når jeg ikke klarte å slutte en gang. Helt forbanna jævlig. 

Jeg tror meste parten av grunnen var fordi jeg er så redd for at jeg er dømt til å ha det vanskelig med bo situasjon hele tiden. At jeg er dømt til å ha et vanskelig liv. Dømt til å mislykkes. Om jeg ikke klarer å jobbe så hvordan skal jeg klare meg? Er det her virkelig et liv verdt å leve? 

Men takket være min beste venninne Silje, så går ting litt bedre. Jeg klarer å holde litt av håpet på at ting kan fikse seg. Jeg har Romeo som ligger helt inntil meg og er skikkelig kosen som holder meg litt oppe. Man må bare holde på det positive uansett. 

Så jeg skal gjøre det jeg kan gjøre best i sånne ned perioder; Sette meg i så ustressende situasjoner som mulig. Det inngår minst mulig kontakt med omverden(siden jeg kan ta meg nær av så sykt mye), filmer/serier, gå turer og spilling. Enkle ting som ikke kan svekke selvtilliten. Jeg tror kanskje jeg burde snakke med psykiatern min om medisiner igjen. Jeg MÅ klare å ha en jobb, jeg bare må.. Jeg må ha bil, førerkort og jeg må ha sted å bo. 

Jeg har nå startet opp med å se på filmene angående psykisk helse. De første har ihvertfall vært utrolig fine med unntak av en. 

I dag kom nedturen. Jeg merket det allerede fra jeg våknet opp. Jeg våknet opp sur. Ikke sliten men fortsatt ingen lyst til å gjøre stort. Men takket være at jeg bor hos min onkel som har et bra nett får jeg levd meg inn i en annen verden; Star Craft 2. Jeg har kommunisert med både onkel og min fetter og det har vært så koselig( til tross for at jeg har irritert meg en del). Når fettern min dro så følte jeg meg så tom inni meg, jeg merka at jeg hadde savnet han så altfor mye.. Angsten har økt, og tårene har hengt løst. De negative tankene spiser meg opp innvendig. De bo setter seg, lager en base og et skjold til å blokkere positive tanker mens de går løs på å manipulere hjernen min. Prøve å blokkere og omgjøre positive ting til negativt. Noen kan tenke " så bare snapp ut av det da!". Jeg kunne virkelig ønske jeg klarte det, at det bare var så enkelt. Eller som så mange mener kanskje det er så enkelt men at jeg bare er slapp? Men du skal vite den indre kampen som pågår, selv om den ikke syntes i hodet er det en helvettes krig skal jeg si deg. Jeg spenner musklenene, jeg blir drit forbanna når jeg skal prøve å fortelle meg selv at "SE TIL HELVETTE Å DRIT I Å VÆR SÅ JÆVLA NEGATIVT! SNAPP UT AV DET; JÆVLA GIDDALAUSE DRITTKJERRING!". Så begynner man sakte men sikkert å hakke ned mer og mer på seg selv og grave seg ennå lenger ned. DERFOR prøver jeg bare å være litt i min egen verden, ikke minne meg selv på at "HEY nå tenker du jævlig negativt og det MÅ du fikse opp i ASAP". Jeg unngår folk, holder meg mer og mer til meg selv. Litt for å skåne de, trenger tid for meg selv for å sortere tankene og snu de også så klart at de negative tankene manipulerer deg til å tro at alle gir fullstendig faen i deg, liker deg ikke, prøver å gjøre det noe vondt and so fucking go on. Jeg veit jeg er trist og måten jeg setter opp et skjold så ikke andre skal se inn(anyways hvem ville faktisk brydd seg? Hvem ville vært der for å tørke tårene? ELLER hvem ville sagt "SKJERP DEG SIPPEUNGE". Det er disse tankene som befinner seg i hodet). jeg setter opp sinnet mitt som skjold. Prøver å bli hard som en soldat. 

Men jeg skal prøve for det å minne meg på de positive tingene, PRØVE å overbevise denne infeksjonen(negative tankene) at de tar feil. Jeg har minst 1 verdens beste venninne som jeg er så utrolig høyt glad i. Jeg har en hund som elsker meg og jeg elsker han. Som faktisk gjør en forskjell for meg og jeg er god mot han. Jeg har ei lillesøster som jeg elsker og mine fettere som alltid har vært der. Jeg har noen lyspunkter i hverdagen. Ved å prøve å holde det synet vil kanskje de negative tankene fade litt ut ? 

Paranoian har slått inn. Jeg er redd for at noen følger med på meg. Ute etter å ta meg. Ute etter å gjøre meg noe vondt. Plutselig har huset som føltes så trygt blitt forvandlet til et utrygt sted. Skvetter ved hver eneste lyd - " Det må jo være noen der". Det mest rare er at jeg vet det er oppspinn men jeg klarer ikke heller å roe meg helt ned. 

Smerten i brystet som jeg en gang har klart å si til meg selv "slapp av, bare muskel smerter eller noe ufarlig. It's all in my head", føles ikke like sant lenger. Jeg er sikker på at i dette øyeblikket vil hjertet mitt si stopp.  Det føles så sant, så altfor sant. Det er ikke mulig at sånne type smert ikke kan være reele farlige. Svimmelheten griper meg, rommet spinner rundt. "Hva har skjedd med luften? å herregud, det er ikke noe mer luft her!". Får ikke nok luft, jeg er innesperret, låst inn. Det verker. Mister kontrollen. "Dette her er jo helt vannvid, skjerp deg!! Bare snapp ut av det". Frykten blir større, bare vokser og vokser. Hvor vil dette ende? 

Da har jeg fått betalt bort en del regninger og gud så godt det var at NOE fra regningsbunken ble borte i det minste.. Så nå har jeg 1000kr å leve på frem til 14. Det betyr ingen bursdagsgave til min lillesøster :(. Derfor hadde det vært fint om dere hadde tips til hva man kan lage selv?? 

Dessverre har jo så klart noen av regningene gått til namsmann( en mobil regning) så nå er mobilen sperret på ubestemt tid, dislike.. Baah! Men om jeg bare fortsetter å være flink med å betale regninger og konsentere meg om andre ting enn å kjøpe diverse ting så ordner nok alt seg ETTERVÆRT. Kanskje dette året blir kjipt økonomisk sett men det er bedre å ha 1-2 år som er kjipe enn kanskje 5år og oppover pga jeg aldri tok skikkelig tak i økonomien min. 

But seriously - Hva kan man lage selv som er super billig / gratis? Jeg er ikke så flink til å tegne så det er sagt ihvertfall... 

Hadde så klart problemer nok en gang med å komme meg inn på blogg.no's sider. Begynner virkelig å bli lei og jeg tror de mister fler og fler om dagen.

Anyhoe; jeg satt og ventet på at mamma skulle plukke meg opp idag siden jeg skulle på nav, men den gang ei! Jeg ringte henne fem over ni og jeg skulle være på nav halv ti, hun trodde det var klokken ti så da var det jo svært liten sjanse for at jeg fikk kommet meg dit. Så uheldigvis måtte jeg melde avbud og fikk nytt møte 16.Mai istedefor. Hun kom innom fordet for å kjøre meg til butikken så jeg fikk handlet inn masse frukt og sunt kjøtt (kylling kjøttdeig, kylling filèt) og mat til Romeo min! Romeo ble jo overlykkelig over å se mormoren sin igjen, så at mamma ble litt rørt også faktisk, hihi! Jeg fikk fikset meg en postboks og meldt om adresse endring. Deilig å få gjort unna litt viktige ting. *klapp på skulderen :) *

Ellers har jeg svart litt på tilbud om forskjellige steder jeg har fått. Det dumme er at de fleste er i Tønsberg og det er jo et stykke unna. Men om situasjonen fortsatt er som den er når sommerferien nærmer seg så flytter jeg bare til Tønsberg om jeg må. Det viktigste er jo at jeg har et sted å bo tross alt. Så da får vi se om hva som dukker opp de 2 neste månedene. 

Idag skal jeg få ryddet litt opp i tingene mine her, vasket og støvsugd. Så må jeg få til å gå en god og lang tur. Baaah stress! Imorgen skal døgnrytmen min være perfecto igjen. Slutt på å dra seg nå. Jeg må jo tidlig opp så jeg får øvd Romeo på å være alene hjemme mens onkel er på jobb(så han slipper å høre uling og bjeffinga).

Jeg føler jeg har sånn 140 ting å gjøre om dagen, haha.. Er vell egentlig ikke så mye meeeen... 

Jeg merker jeg har fått mye mer selvtillit den siste tiden og det er så himla deilig! Kanskje fordi jeg er litt stolt av meg selv nå. Jeg var nemlig sliten idag som jeg nevnte i forrige innlegg + hodepinne til tusen - men jeg kikket på Romeo og tvingte meg selv ut og herregud så deilig og koselig det var! Om det er sola eller forandring i miljø som gjør utslaget eller det at jeg klarer å presse meg aner jeg ikke, men èn ting vet jeg og det er at jeg virkelig liker dette! 

Idag merker jeg at jeg utrolig sliten etter alt som har skjedd. Så jeg bestemte meg for å ikke stresse meg selv for mye men få gjort litt små ting som er bra for meg at jeg får gjort unna. Nr 1 Gå lang tur etter middag. Nr 2 sortere regninger Nr 3 sortere klær og hva jeg føler jeg MÅ ha hos onkel. Som jeg snakket med onkel om skal jeg prøve å sette meg noen små mål for hver dag og pushe meg selv litt etter litt. Imorgen skal jeg på nav små gruer meg litt men håper ting ordner seg. Håper dere har en kjempe flott dag ute i sola :). Husk jo mer du er ute i sola jo mer gladere blir du og ikke minst for å snakke om brunfargen ;)

Da har jeg fått flyttet inn til onkel. Romeo har fått noen nye regler og jeg har bestemt meg for at nå skal jeg virkelig sette dressuren igang! Han får ikke lov å være oppe i sofaen eller sove i senga lenger. Føler nesten det er litt trist for det har jo vært utrolig koselig, men-men. Han får også blitt vandt til mer gutter nå siden han er så nervøs når det gjelder gutter. MEN siden mormoren min bor rett borte i gata og hun har hund så har han en turkompis. Riktig nok en turkompis som ikke er så glad i andre hunder men da får han ihvertfall hilst på en annen hund ofte, hehe! Gikk fint på tur idag ihvertfall, hunden til mormor sa klart i fra når Romeo var for nærme. Håper det løser seg når de blir bedre kjent - at plutselig blir Tara(hunden til mormor) glad i lille Romeo <3 

Jeg tror jeg kommer til å trives her godt. Jeg har allerede fått respons på annonsen min, wii! :) Var tre stk som er et lite stykke ifra Drammen så jeg må nok tenke litt på noen av de. Kanskje jeg hadde hatt godt av å kommet meg bort fra alle og startet helt på nytt? Hvem vet, only time will show! 

Idag kom utkastelsesbrevet.. Vi fikk en uke på oss fra idag. Hva er det for noe liksom, ei uke?! Åssen kan NOEN finne et sted å bo på EI uke? Det er jo helt sykt syntes jeg!! Heldigvis fortalte mamma meg at jeg og Romeo kunne flytte inn hos onkelen min. Så imorgen tidlig flytter jeg faktisk. Føles helt uvirkelig egentlig. Jeg har lagt ut annonse på finn.no, la ut med bilde av meg og Romeo og. Første jeg fikk melding av var en mann på 28år som var interessert i å gi meg penger til utbytte at jeg bare skulle bli kjent med han, wtf? Mange rare mennesker her i verden du.. Altså hvordan hadde du reagert hadde du fått en slik melding? Siden det som har skjedd nå så får jeg jo ikke fulgt opp betalingsavtalene medregningsselskapene og inkasso byråene, fuck.. baaah! Dont know what to do:(

Anyways, grunnen til at jeg ikke har fått vært her inne på noen dager er fordi pcen min får ikke logget inn på blogg.no av en eller annen merkelig grunn =/. Håper det fikser seg snart men siden jeg flytter imorgen vil nok det løse seg siden onkel har et bra nett og da får jeg brukt min stasjonære pc mest sannsynlig. 

Jeg var hos psykiatern min idag og vi snakket litt om den sosiale angsten jeg har fått. Er utrolig irriterende... Gjør det jo ennå vanskeligere å få møtt folk. Derfor snakket jeg med han om å starte opp med noe utdanning, tenkte å se meg etter sommerjobber også så jeg får bare kastet meg ut i det. Nå er det slutt med å leve livet sitt på denne måten. Jeg vil ordne opp. Jeg begynner å føle meg mer "normal" og sterk til å takle en normal hverdag så da er det bare å gripe sjansen. 

Vell uansett, annonsen på finn er her; http://www.finn.no/finn/realestate/lettings/wanted/object?finnkode=34633828 

Jeg føler at humøret mitt har blitt bedre og at jeg begynner å bli mer klar for å reise meg. Jeg begynner å bli sakte men sikkert flinkere til å ta vare på meg selv. Jeg føler meg sterkere! Jeg fikser med klesvask hver eneste dag nå, begynt å ta mer vare på utseendet mitt ved å bruke ansiktsmasker og smøre meg på sårene mine. For ikke å snakke om at jeg har vært flink i matveien de siste dagene og. Det sies jo at når èn ting går bra så pleier som regel resten å fikse seg også, så kanskje lykken min har snudd litt? Jeg føler ihvertfall at jeg blitt friskere, kanskje det ligger noe i utsagnet "Det som ikke dreper deg gjør deg sterkere?" At når man først går igjennom et personlig helvette så kommer man så mye mer sterkere ut av det. Vell det virker ihvertfall sånn hittil.

Jeg fikk avslag på den ene leiligheten jeg søkte på :(, men jeg venter fortsatt på svar fra 3 andre leiligheter. Var heller ingen nye aktuelle på finn idag. Men de sier jo at det pleier å ordne seg for snille jenter? 

Romeo dakar kastet opp idag og er veldig kosete. Han skal liksom ligge heeeelt innatt meg hele tiden. Er så koselig! :) Dessverre så er det regn og jeg har ikke mye regntøy, veldig synd siden jeg egentlig liker å gå ute i regnet. Kanskje de har noe billig regntøy på biltema eller europris? Uansett er jeg nødt til å få kommet meg ut en liten tur i dag og. Vil komme meg litt mer i form på den fysiske delen også. 

Idag fant jeg kun 4 leiligheter jeg var interessert i og heldig for meg så måtte jeg kontakte de begge to på e-post istede for telefon, fjoo! Jeg har begynt å bli mer åpen for å leie hus med en annen person også, jeg føler at det er viktig at jeg tenker virkelig igjennom HVEM jeg evt leier med. Altså å bo sammen er jo ikke bare-bare. Fant et hus til leie med 3 soverom og hundegård osv. Huseiern hadde skrevet at helst ikke hund men det kunne diskuteres, så da er det jo håp.  MEN at han trengte noen som hadde en god jobb eller noe, baah. Så da var det bare å krysse ut av den. Vell-vell. Får håpe jeg får positiv respons på de to leilighetene jeg søkte på nå. 

Jeg har begynt også å tenke på utdannelse og jobb, nå vil jeg gjøre noe fra dag til dag. Tjene mer penger så jeg har et trygt sted å bo, bil lappen og gjeld og regninger blir borte. Men spørsmålet er åssen jobb? Åssen utdanning? 

Det siste året har vært utrolig tungt. Jeg har på en måte innsett at noen vennskap ikke er ment til å vare. Noen vennskap drar deg mer ned enn de drar deg i den positive retningen - bare fordi du er glad i en person er det grunn nok til å holde på vennskapet? Når du føler at den andre personen ikke forstår deg, stiller opp eller i det hele tatt bryr seg noe særlig? Vell det er jo opp til alle men for meg har jeg innsett at det ikke er verdt å bruke opp tid og krefter på lenger. Det er så mange andre mennesker man bli venner med og kanskje ha det bedre? Jeg har så mange venner som jeg har hatt siden barneskolen og ungdomskolen og jeg føler meg mer klar for å bli kjent med nye mennesker - når jeg får fikset opp i denne bo situasjonen.

Det er så klart utrolig vondt og trist men av og til må man lide litt for at man skal få det bedre. Så man sitter igjen med mer gode minner enn dårlige.

Om man føler at man har en venn som ofte er ute etter å bevise av h*n er bedre enn deg eller alltid skal diskutere, eller det kan være det at personen sjeldent tar kontakt så kan det være greit å tenke åssent vennskap man har?

Altså man har jo forskjellige type vennskap. Man kan ha ei party venninne, ei venninne du kan ringe når som helst, ei venninne for å trene, jobb venninne, ei venninne du møter i perioder osv. Men når man setter ei venninne i feil bås så kan det føre til mye frustrasjon. Så ligger nøkkelen bare der å finne ut hvilken kategori venner hører til? Finne ut hvor mye man kan fortelle og stole på den forskjellige personen? Jeg tror ikke at man nødvendigvis trenger å ende vennskap for det er alltid greit at man kommer overens med diverse mennesker. F.eks om du jobber og det kommer inn en venn som man har endt et vennskap med så vil det jo da føles vanskelig og kleint å jobbe med personen, MEN om du heller bare setter personen i en kategori som er mer som "bekjente" så blir det ikke fult så ille.

Hva er din mening rundt dette?

Den andre bloggen har jeg visst problemer med kommentarfunksjonen, hehe! Så da får jeg prøve å holde meg til her istedet. Prøvde å fikse det men det var visst ikke såå lett gitt. Iallefall en liten rask oppsummering for de som kanskje ikke har fått med seg hva som skjedde i forrige uke.

- Tingretten! Mamma var i tingretten og husieiern hadde sittet og klaget over alt mulig av ting i 45 minutter og når først mamma kom til ordet hadde han sittet og avbryti henne hele tiden. Dommern skjønte ikke helt det her med kontraktene som han hadde ordnet og da prøvde han å komme med klaging på andre ting. Han mente at vi skulle betale husleie for hele huset ennå det bor en annen i største delen av huset og de har arbeidet med hybelen i 2 mnd. Han kom med mye usaklig og merkelig krav. Nav avslo mamma's søknad om støtte fordi etter at de hadde pratet med huseier mente de at det ikke var noe vits. Siden han absolutt ville ha oss ut men om rettsaken gikk i våres favør kunne vi søke igjen. Nå sitter vi å venter i spenningen på svar.

- Jeg har vært hos fastlegen min for sårene på kroppen og jeg fikk diverse salver. Han mente sårene kom av stress pga denne situasjonen. Jeg er også veldig sliten om dagen.

- Jeg går nå på ingen medisiner og føler vell at det er helt greit på en måte. Jeg har så gode dager jeg kan ha til tross for denne situasjonen. Jeg gråter en del og sliter mye med nerver men jeg klarer å holde selvmordstanker i sjakk i det minste. 

- Ellers var jeg på nav møte i dag og der sa saksbehandleren til meg at jeg ikke kom til å få kommunal bolig fordi jeg har hund. Fordi de fleste kommunale boliger er i et borettslag. Men jeg tenkte å ta sjansen å søke fordet! Jeg var ikke helt overbevist om at slaget var helt tapt. Jeg syntes jo det er rimelig idiotisk at bare fordi man har hund så skal man ikke få et sted å bo. Hun prøvde å hinte til at jeg burde gi bort hunden min og jeg prøvde å understreke at det kom ikke på tale. Altså hadde ikke jeg hatt Romeo i livet mitt nå ville jeg ikke håndtert denne situasjonen særlig bra. Han holder meg borte fra å gjøre selvmordstanker til handlinger og holder meg unna et dårlig miljø. Han får livet mitt til å komme i mer rutine noe som er veldig viktig når man har de diagnosene jeg har.

Vi snakket videre om at jeg skulle prøve å finne et sted å leie selv så jeg har vært inne på finn.no idag. Det er utrolig dårlig utvalg i dag men jeg merker også at jeg sliter noe veldig med å gjøre noe som enkelt med å ringe og avtale visning. Jeg blir ordentlig nervøs og "jeg klarer i ikke det her" - modus. Men jeg får bare tvinge meg selv imorgen. Gå først en god og lang gå tur imorgen og bare stresse meg selv ned føre jeg ringer for nå er jo nervene i høy gir fra før.

Ellers gikk vi igjennom regningene og gjelden min og vi skal fortsette med det 3.Mai. Jeg har så mye regninger om dagen at jeg har ikke styr på de lenger rett og slett, og hun var forståelsesfull og skjønte at det kom nok av den bipolare delen som gjør deg litt impulsiv iblant. 

- Videre snakket jeg med henne om det å komme meg ut i jobb igjen og jeg fikk informasjon på hvor mye jeg kan jobbe og fortsatt motta arbeidsavklaringspenger så jeg føler for å se litt etter jobb. Bare for å prøve det. Som hun sa "om det ikke går så får du jo penger uansett". Jeg må jo bare prøve, kanskje jeg får det til? Når jeg ser det økonomiske helvette jeg har klart å surret meg opp i så blir jeg jo rimelig motivert til å prøve å få ordnet opp i det.

Jeg føler livet mitt er på hold egentlig. Så det er på tide å utforske hva livet har å by på av gratis luksus og glede her. Har du noen tips? 

Jeg har fått så nok av blogg.no's problemer i det siste at jeg har nå valgt å opprette meg en ny blogg på plattformen; blogger.com. Hvem jeg vil bruke over tid gjenstår å se. Adressen er ihvertfall Marieuo.blogspot.com. 

seriøst akkurat nå begynner chess å irriterere meg noe sykt. Regningene er betalt men mobilen min er fortsatt sperra.. Så jeg låner nå mamma's telefon for å få de til å se mailen jeg har sendt som da er et print screen bilde av at regningene er betalt så jeg får opp den fordømte telefonen. Jeg får jo ikke ringt til leiligheter eller andre regningsselskaper. Alt blir jo bare surr nå, åååå... :( De tar ikke telefonen og de stenger kl 18, jeg har rindt i sikkert ti minutter. De burde jo fortsette å ta telefonen frem til klokken 1800 som telefon tiden er!Altså de skal skryte på seg at de har norges beste kundeservice. Kanskje greit å ta telefonen ? :/ MAKAN!!

Jeg trooor kanskje jeg har klart å endelig snu døgnrytmen tilbake! Jeg har også vært flink jente og betalt unna 2 store regninger for internett og mobil. Mobilen er jo sperra så jeg får ikker ringt på noen leiligheter, forhåpentligvis åpner den idag. Har begynt å rydde/pakke ned ting sånn forsiktig. Om en times tid skal jeg avgårde til psykologen min, imorgen til legen og jeg er nødt til å komme meg til nav. Bah, busy lady! Vil liksom passe på at mamma er i det minste hjemme mens Romeo står aleine på rommet siden jeg har ikke har lås på døra og stoler ikke det minste på verken huseier, nabo eller rørlegger. Idag må jo mamma til tannlegen også men han vil nok ikke være så lenge alene siden henne skal når jeg er ca ferdig hos psykologen heldigvis. Har ogås vært flink jente og ordnet med brettet, hengt opp og ny klesvask. Litt stolt at jeg endelig klarer å gjøre litt om dagen i det minste! :). Etter at jeg knakk skikkelig sammen her om dagen og gråt og gråt så har føler jeg meg ikke fult så frustrert lenger. Jeg har på en måte klart å se mer fremover Sex and the city + The hills er noe som opptar tiden min og letter den opp. Da har jeg noe å se opp til, leve meg inn i andres verdener når min står litt stille.

Jeg tror jeg er nødt til å starte opp med noe sporty igjen rett og slett fordi jeg merker spesielt i en sånn tid jeg har nå at jeg faktisk har litt aggresjonsproblemer. Jeg merker det er vanskelig å roe meg selv ned. Det går bare å bygger seg opp hele tiden fordi jeg aner ikke hvordan jeg skal få det ut på en sunn måte. Derfor har jeg tatt det valget å starte opp med boksing eller styrketrening igjen.

Aller først er jeg jo så klart nødt til å ordne opp i bo situasjonen. Jeg føler at alt er så kaotisk at jeg ikke har energi eller lyst til å fikse opp i ting for hva er vitsen? Jeg har vell ikke helt troen eller så jeg er bare så utrolig sliten av nedslag på nedslag i livet mitt. Hvorfor kan jeg ikke bare ha et fint år? Dette året skulle jeg bruke på å rehabilitere meg selv, istede må jeg pushe meg selv ennå mer til å fikse opp i materielle ting som et sted å bo og penge problemer. Det er så mye i livet mitt nå og jeg aner ikke åssen jeg skal håndtere det, jeg er så frustrert. Det hadde vært enklere for meg å kommet meg ut av den dårlige psykiske bobla hadde det ikke vært for at alt av materielle ting går til helvette.

Jeg ser en og en venn forsvinne ut av livet mitt og jeg har kanskje ei venninne som fortsatt er der. Hun har vært der siden 1.klasse og jeg er så takknemlig for at jeg har en person som jeg har kjent så lenge. Som har sett meg på mitt verste og beste, som støtter meg og viser at hun bryr seg rett og slett. Jeg trenger det, det gir meg styrke og litt håp.

Jeg håper ting snart snur for meg for jeg vet helt ærlig ikke hvor mye mer jeg kan takle nå, det har skjedd så utrolig mye i livet mitt og det føles som det aldri blir noe bedre - tvert imot egentlig. Iløpet av ett år har jeg kanskje max 1-3mnd med gode dager, det er så utslitende og hele tiden ha et eller annet som går deg imot. Det er jo som regel alltid store greier og... Just how I'm I gonna free myself from this hell? 

Så hvor mye kan ei jente faktisk tåle? 

åhh herregud. Det er en sånn fyr som får meg helt utrolig nervøs når jeg snakker med han. Den nervøsisteten som ei tenåringsjente ser sin STORE forelskelse og snakker med han for første gang. Aner plutselig ikke hva henne skal si og når hun først tørr å si noe som viser interesse holder hun pusten sin helt og tenker "Å herreguuud jeg skulle ikke sagt det! Hva hvis han ikke føler det samme :O!" Holder meg for øynene og føles som hele verden min bare spinner rundt. Magen er full av ecstacy. Har du en sånn person i livet ditt? 

Ahhh Romeo går meg virkelig på nervene idag. Han har kommet i hormonaldern kan man fint si. Splitter nye hodetelefoner er gnagd i stykker, klær er tygd i stykker også er det jo at han plutselig har begynt å gjøre fra seg inne igjen. Spesielt gøy er det i dag som han er løs i magen og klarte å tråkke litt oppi det for deretter og hoppe opp i sengen. Det hjelper liksom ikke å stoppe han mens han holder på heller, og gud forby om han holder dritten til et sted. Neeida man skal gjerne gå å bevege på seg MENS man driter. Så var det jo når han gikk frivillig inni buret istad, satte seg ned og satt og pissa i sittende stilling, WTF?! Hipp hurra for en billig livsstil. BAAAAAAAAH! Noen tips? Vet jeg vært mer eller mindre heldig siden han kunne jo ha blitt sinna og utagert ved hormonaldern, sånn i forhold er jo ikke det her farlig men det er fuckings dyrt skal jeg si det. ALL do papiren blant annet og de tekniske tingene. Det som gjør det kanskje ekstra irriterende er vell at det ikke er spesielt lenge siden han var endelig100% "pottetrent" og tygt på èn ledning to ganger max og nå så er det på'n igjen men ennå verre enn det har vært. Pluss at mobilen min er sperra og jeg venter fortsatt på at kodebrikka skal komme i posten da, haha! God fredag den 13 da folkens....... 

Syndern selv ; 

Da var jeg oppe og i fult gang med å ringe rundt. Hos legen fikk jeg greie på at jeg har for lite d vitamin i kroppen, men ikke hvorfor jeg har sårene på kroppen. Var jo derfor jeg dro dit fordi sårene sprer seg overalt og klør så mye at jeg ikke har ord, baah! Jeg gikk over brevet noen på namsmann kontoret nettopp og de fortalte meg at det var en begjæring og at jeg da altså ikke må ut imorgen, fjoo! Nav kunne hjelpe meg men jeg måtte da komme ned og ettersom jeg ikke har sovet og skal på hundekurs ikveld prioriterer jeg heller å dra imorgen tidlig.

Men jeg skal fortsatt pakke ned alle tingene mine, jeg vil ut herifra og langt bort fra denne bo situasjonen så raskt som mulig. Er så psykisk sett dårlig å bo her. Trenger roen for meg selv med mine egne regler, mitt eget sted å holde styr på hvor jeg kan ha besøk av hvem jeg vil og vi kan sitte i stua om vi føler for det og ikke innpå et lite rom med barnetapet. 

Jeg stilte vekkerklokka og alt var klart tross i at det var en natt uten så mye søvn pga sårene jeg har og tankene. Men når jeg først sovnet så sovna jeg virkelig som en stein. Har ikke våknet av noe og for å være helt ærlig har jeg ikke sovet så godt på måneder. Merker jeg er helt ødelagt i kroppen og hodet nå så det var nok noe kroppen virkelig trengte, problemet er bare at det skjedde på det verste tidspunktet! Jeg skulle jo fikse med så mye idag.. Det beste å gjøre nå tror jeg er å legge meg tidlig idag med hjelp av sovepiller for å våkne ekstra tidlig imorgen og forhåpentligvis få fikset opp i så mye som mulig. Har akkurat sittet og lest på utkastelse.no og vi håpet jo på at det bare var begjæring men utifra det jeg klarte å lese opp betyr det at jeg faktisk blir kastet ut på fredag, herregud som jeg gruer meg! Så er det jo så klart et familiemedlem som mener at jeg ikke virker så keen på å fikse opp i ting fordi jeg har sovet fra alt. Altså det sårer jo som pokker, tror personen virkelig at jeg ser frem til å bo uten et hjem? At jeg med vilje har sovet over hele dagen? 

Jeg har noen venninner som har spurt meg om å ikke flytte sammen med de ettervært og for å være helt ærlig føler jeg at trenger litt rom for meg selv om det er mulig. Fordi jeg vet at mange ikke vil skjønne hvorfor jeg ikke kan gjøre ditten og datten akkurat da, hvorfor jeg plutselig kan ta meg nær av ting eller at jeg er drit hyper og neste dagen sitter jeg å gråter klar for å ende det hele. Jeg har lært meg å takle det alene og når da andre er rundt så kan jeg lett bli frustrert. Det er en side jeg ikke vil vise til andre og jeg trenger ro rundt meg med mine egne regler alene for å klare å bygge meg opp. Men jeg føler meg så slem når jeg takker nei til sånne tilbud, at de skal begynne å baksnakke meg eller bli skikkelig snurt. Baaah.. 

Imorgen skal jeg iallefall gjøre noen nye forsøk på å ringe rundt på diverse leiligheter og kontakte nav, samt skrive ut annonser jeg tenkte å henge opp litt rundt. Kanskje det her er det pushet jeg trengte for å komme meg ut i voksenlivet og et steg nærmere på å bli friskere? Altså det må jo finnes en eller annen løsning, det kan jo ikke være sånn at et så rikt land skal ha et så utrolig dårlig system?

Det har gått så innpå meg denne situasjonen her. Som f.eks imorges så åpna rørleggern bare opp døra å kikka på meg og fortsatte med sitt ennå døra mi sto oppe, altså hva i alle dager er det for noe? Hørt om privatliv, hva om jeg hadde ligget naken da!? Jeg har så mye frustrasjon inni meg som jeg ikke aner hvordan jeg skal få ut, om ting ordner seg innen helgen skal jeg prøve å overtale mamma til å se etter hunden min så kanskje jeg får kommet meg litt ut med venner. Kanskje det kan hjelpe på å slippe ut trykket litt? Jeg blir så lett forbanna om folk misforstår nå at jeg kan lett finne på å skrike fordi jeg føler meg så hjelpesløs rett og slett... Som idag har jeg gråti om hverandre men klarte heldigvis å ta meg sammen rett føre hundekurset.. Just a mess! 

Mamma snakket noe om at brevet fra namsmann kanskje bare er en begjæring, det er ikke en sjanse jeg vil ta når det kun er ord fra vanlige mennesker. Altså å tro at man kan fortsette å bo her også kommer fredagen og det kommer noen å kaster oss ut, tror ikke det! Med mindre jeg vet ting 110% sikkert skal jeg fortsette med planen min, det er å pakke ned alle tingene mine å leie en bod. Så når fredagen kommer så har jeg kun klær og annet livsnødvendig, jeg vil ikke la sakene mine ligge igjen i dette huset her, det er noe jeg vet for sikkert ihvertfall! Tror jeg får ringe til regningsselskapene mine å forklare situasjonen å ikke spørre om utsettelse til jeg har fått orden på dette her så jeg får spart mest mulig penger. Baah god make me a lotto millionair, I've been so good this year. 

Jeg har ennå ikke funnet nytt bo sted og om bare 3 dager blir jeg kasta ut... Nå må det vell bare gå oppover fremover? Jeg og mamma skal flytte inn på hytta til mormor, der er det verken strøm eller innlagt vann. Rett tilbake til gamle dager. Kanskje det har noe positivt med seg? Jippi, jeg er 20år med en dårlig psykisk helse, jeg går ikke på medisiner og jeg går ikke på dop, ennå må jeg ut på gata - Norge er et så flott land, jeg lurer virkelig på åssen mennesker kan ende opp på gata duu. Fucka system! Jeg hadde håpet på å få lagret tingene mine hos en av besteforeldrene mine men ikke en gang de vil hjelpe. Skjønner liksom ikke hva jeg har gjort for at ting skal ende så galt. Jeg har ihvertfall to alternativer å bo i campingvogn eller på ei hytte, ingen av stedene har bussforbindelser men det er ihvertfall et tak over hodet.

Bilder fra wehearit

Jeg vil ut å danse. Miste meg selv i i discolysene, forelske meg i musikken. Glemme alt for en liten tid. Bli høy på livet igjen. Føle meg på toppen av alt og kontrollen i behold. Nå er jeg en slave i mitt eget liv, et fengselsrom. Sorgene kommer en etter en og drukner meg, knuser meg. Jeg står halvveis oppe med sår over hele kroppen, utslitt av å kjempe. Lysten for å gi etter hva kroppen ønsker begynner å bli vanskelig å motstå, den er tung og falleferdig. Gjelden graver meg ned, bo situasjonen gjør meg snart uten et hjem. Jeg er 20år og allerede mislykket på livet, tatt så mange feilsteg som går utover fremtiden min i lang tid. Så hvilket liv har jeg? Er det noe håp å grave seg ut av denne mørke hulen? 

Jeg kunne ønske jeg hadde litt mer guts i meg fordi i sosiale situasjoner så kan jeg slite noe voldsomt av og til. Jeg aner ikke hva jeg skal si om jeg er med kjent folk eller ei. Jeg hater det så av og til så kan jeg spille litt laid back bare for at det skal virke naturlig.Det stopper meg jo veldig for sånn som nå har jeg utrolig lyst til å stifte nye bekjentskap men så er jeg så redd for at jeg ikke skal vite hva vi skal prate om, at det skal bli kleint eller personen skal syntes jeg enten er teit, kjedelig eller rar. Jeg har jo så lyst til å bli kjent med nye folk, spesielt når de spørr om vi skal møtes og sånt men den frykten min holder meg alltid igjen. For de som er bekjente av meg kan det komme som et lite sjokk fordi jeg tror på utsiden ser folk på meg som ei veldig sosial jente - nok et tilfelle at utsiden kan bedra. Jeg er egentlig en person som vil klemme vennene mine, være med de så ofte som mulig. Men denne frykten og usikkerheten i meg den ødelegger det sosiale livet mitt så utrolig mye. Jeg kan snakke høl i hodet på folk fordi jeg er redd for pinlig stillhet, eller sitte helt stille fordi jeg er redd for å si noe dumt osv. Jeg tror faktisk at den eneste gangen jeg ikke føler det sånn er med mamma, min lillesøster eller enkelte familiemedlemmer. 

Noen som har noen tips å komme med i sånne situasjoner? :) 

Smarte meghar jo glemt bort når butikkene er stengt i påsken. Så når jeg gikk i kjøleskapet og frysern og så at vi nesten ikke har mat i huset fikk jeg litt panikk.. Da er det jo bare en løsning igjen da; bestille pizza! MEN den gang ei, fordi mobilen min er sperra. Så jeg logger inn på banken for å betale regningene og av en eller annen rar grunn så kommer det frem "feil kode", WTF? seriøst er det mulig å ha så uflaks?!   

Hodet mitt er et forbanna kaos om dagen kanskje ikke så rart når økonomien går til helvette likeveis med bo situasjonen. Jeg spiser nesten ikke noe som fører til at jeg er både svimmel og kvalm. Jeg prøver å distrahere meg selv med tv serier, filmer, gå turer og you name it men hodet mitt minner meg til stadig om at jeg må kanskje bo på gata om ei uke akkurat idag. Jeg sliter med å sovne pga det her, fordi det river opp hjertet mitt så fælt rett og slett, så når jeg først sover og drømmer så prøver jeg å gjøre det så lenge jeg kan. DVS frem til Romeo hopper opp på å meg og sier at nå har du sovi i mer enn nok timer. Jeg sliter utrolig mye med selvmordstanker igjen og det som holder meg kanskje mest igjen er Romeo som er såpass avhengig av meg at jeg vet at han trenger et sted å bo isåfall. Så går jo tankene på "Hvem vil ta seg av han på den rette måten?" (pga seperasjonsangsten). Så små kutt på hånda har blitt laget. Kanskje jeg har flaks på lotto'n i påsken og alt ordner seg? Man har jo lov å drømme... 

Det som tar meg bort er faktisk lillesøstern min, det har noe med nærværet hennes. Jeg vet virkelig ikke hva jeg skulle gjort uten henne. Hun har alltid vært min klippe eller styrken som har holdt meg igjen fra dumme handlinger. Nå så har jeg både henne og Romeo. 

Hoping for a miracle to come.

Jeg var på bursdagen til ei venninne men endte med å bli skikkelig dårlig. Typisk da når jeg først er ute :(. Jeg har brukt dagene på min kjære lillesøster. Vi har levd oss inn i Gossip girl verdenen til de hundre! Haha, ordentlig hekta! Ennå godt jeg har 4 av sesongene og resten på pcen. Når jeg var hos psykologen på mandag gikk det mye bedre enn de siste timene har vært. Jeg skal slutte på lamicatal altså jeg vil gå på ingen medisiner. Mest fordi jeg har sår på beina og vi tror det kan være en allergisk reaksjon på medisinene pluss at han ikke var helt overbevist om at de fungerte. Litt skremmende å tenke på å gå helt uten medisiner, hva om de hjalp liksom? 

Fra imorgen av skal jeg være alene hjemme. Søstern drar hjem til faren og mamma drar på hyttetur med familien frem til lørdag. Så jeg får håpe de ikke blir for ensomt og jeg kan bruke den tiden effektivt med gå turer med Romeo, baking osv. Ta litt ekstra vare på meg selv. Bo situasjonen er fortsatt den samme og for å være ærlig så begynner jeg å bli virkelig nervøs på om gata blir min soveplass fra 13.April. 

Da har vi fått ennå en ny utkastelsesdato; 13.April. Skjønner ikke at det er mulig å være så drittsekk. Akkurat når folk tror de kan slappe av å begynne å føle seg litt mer som hjemme så er det bare på'n igjen med runde to. Hadde det ikke vært for dritt huseieren så hadde han aldri hatt noen grunn til å kaste oss ut en gang! Uansett så har vi løsning på hele situasjonen så han mister oss nok ikke så lett. Ikke at vi vil bo her, men et sted må vi jo ha frem til vi finner et nytt sted. Verste oppførselen jeg har vært borti. Skulle ikke vært lovlig en gang alt han gjør. Trakassering! Er nesten så man skulle gått til avisa med saken. 

Veeell, over til litt mer koselige ting. Igår kom min lillesøster og vi kosa oss masse med gossip girl, is, gelè, Black Swan og en koselig gå tur. Var akkurat det jeg trengte til å få samla meg litt igjen. Jeg og søstern min har en så utrolig god kontakt, det er henne jeg har best kontakt med over alle og kan stole mest på. Vi kan snakke om absolutt alt og vi har det så insane gøy til tider :).

Meen pga stresset med huseieren har jeg sovet sykt dårlig. Noe som passer utrolig dårlig siden idag er en travel dag; gå tur med søstern og Romeo - Fikse meg - Avgårde på 20årsdag med jentene. Håper jeg rekker alt. Vil en tur i butikken for å tippe lotto og, har en veldig god følelse av en merkelig grunn. Hatt litt flaks på flaks lodd osv i det siste nemlig! 

Klokka er fiksa ihvertfall, flinke meg og google oversetting, haha! Jeg har vært hos psykologen idag og det var ingen bra time vil jeg si... Vi små krangla eller diskuterte sikkert i en halvtime. Baah...

Jeg er helt insane sliten idag. Kroppen har på en måte bare sagt helt stopp. Jeg besvimte på do på morgenen idag og kroppen føles helt "nummen" jeg går rundt som en zombie. Altså jeg kommer meg ikke alltid opp en gang fordi kroppen er heeelt gelè aktig. Jeg vet ikke om det er fordi jeg tok 3 trilax før sengetid igår men jeg har jo tatt det før også uten å bli helt slått ut =/. Så er det jo hundekurs idag da klokken 20 00. Har virkelig lyst til å dra men hva skal jeg gjøre når jeg nesten ikke klarer å gå en gang nå? Er så jævla surt at fytti katta! Føler meg som en skikkelig failuuure baaaaaaaaah! 

Så da får vi bare hilse serie eller bokverden velkommen inn igjen.

Såå jeg har kjøpt en puma sportsklokke, mer nøyaktigere navn " Slide- L red unisex time". Den er jo fancy med alarm, dato, stoppeklokke, vanlig klokke og lys på. Meeen uflaksen min er jo det at bruksanvisninga er på finsk, fransk og nederlansk ergo språk jeg ikke kan. Har prøvd google oversetting men det er jo feil med noen av ordene der, haha. FUN! Jeg har sjekket ut Puma's nettsider der og, fant bare ut alle funksjonene den har men ingen bruksanvisning, er jo helt latterlig!

Ellers har jeg vært flink jente i dag og vært hos legen, apoteket og møtt farmor og farfar. Flink jente om dagen altså ;) 

Nettopp kommet inn døra fra hundekurs med Romeo. Det gikk utrolig bra! Jeg er så stolt av innsatsen til oss begge! :) Hundetrenern der skulle vise meg en metode på å få Romeo til å gå fint, pga seperasjonsangsten på meg og litt usikkerheten kanskje på andre mennesker så ble han så usikker at han ville bite, men hun var så flink i jobben hennes at det avverget hun heeelt fint. Jeg er supermotivert til å jobbe videre, kjempe morro! Romeo ligger som en slakt nå, en busstur + møte med 2 andre hunder + treningen idag har virkelig tatt fra han energien. Så søt og fredelig der han ligger og sover, wii! En ting i livet som går bra, slikt trenger man. Da får man mer mot til å ta tak i andre ting også.